The Music of Gram Parsons

Gram Parsons er spøkelset som hjemsøker countrymusikken.

Denne høsten, 5. november, er det åtti år siden Gram Parsons ble født i Winterhaven, Florida. Men Gram døde allerede 19. september 1973, og han rakk altså ikke en gang i bli 27, for å kunne melde seg inn i den morbid eksklusive klubben

av unge døde rockere med Janis Joplin (død 1970) og Jim Morrison (død 1971) som mest prominente medlemmer.

Historien om Grams død er en av rockhistoriens mest gjenfortalte, til og med grunnlag for en egen spillefilm («Grand Theft Parsons»), men er også uungåelig når vi nå skal minnes den unge mannen som som skapte musikk som stadig betyr mye for stadig nye generasjoner.

Musikk Gram selv kalte «Cosmic American Music». Men som også ble betegnet som «countryrock».

Da Grams roadmanager og buddy, Phil Kaufman (selv mytologisert som «Road Mangler Deluxe»), bestemte seg for å oppfylle Grams ønske for hva som skulle skje med ham om han døde, var det et vildt drøyt prosjekt.

Ønsket hadde blitt fremført bare noen måneder tidligere, i begravelsen til en annen ung rocklegende, The Byrds-gitarisen, Clarence White (død 29 år).

Gram hadde instruert Kaufman om at hvis han døde, så ville han at Kaufman skulle brenne kista hans ved Cap Rock i nasjonalparken Joshua Tree!

I løpet av sitt korte liv rakk Gram å danne The International Submarine Band, å være med i The Byrds på deres banebrytende album, Sweetheart of the Rodeo og danne bandet The Flying Burrito Brothers , som debuterte med The Gilded Palace of Sin i 1969. På coveret poserer Parsons sammen med

sine medmusikere, Chris Hillman, Sneaky Pete Kleinow og Chris Etheridge, i nye, skreddersydde dresser laget av rodeo-cowboy skredderen Nudie Cohen og hans svigersønn, Manuel.

Parsons dress er dandert med broderier av mariuhana-blader, piller og flammer oppover beina på buksene. På ryggen på jakka, et stort kors.

I 1973 hadde Gram Parsons rukket å gi ut sitt første soloalbum, GP, han hadde også spilt inn oppfølgeren, Grievous Angel (utgitt i 1974). Det er disse to platene som aller best demonstrerer Grams visjon om kosmisk amerikansk musikk.

Platene ble spilt inn med bandet til Parsons store forbilde, Elvis Presley; Pianisten Glen D. Hardin, trommeslageren Ronnie Tutt og gitaristen James Burton. Samt pedal steel-gitaristen Al Perkins og felespilleren Byron Berline.

Med på laget var den da ukjente folk-sangerinnen Emmylou Harris, hvis stemme skulle vise seg å passe til Grams med country-soulens absolutt mest overlegne presisjon.

De tjue sangene som er å høre på disse to platene, elleve av dem skrevet av Parsons alene eller sammen med andre, tåler gjentatte avspillinger inn i evigheten.

Solister:

Claudia Scott - Roy Lønhøiden - Johan Berggren - Trajada (Jan Dahlen & Trude Abelsen) - Martine Haugen - Even Martinsen

Band:

Ivar T. Brynildsen - Daniel Gullien - Bjørn Haglund - Tore Blestrud

MC:

Tom Skjeklesæther